Disse er på vakt for deg!

Det er mange flotte folk som drar til fjells for å sørge for at andre skal ha det bra. Møt et lite knippe av våre flotte frivillige.

Vanligvis er skjærtorsdag en travel dag for hjelpekorpset i Telemark, men dagen i dag har vært uvanlig stille. Været har nok spilt en rolle her. Det har kun vært fire småskader som er behandlet i løpet av dagen og vi har gjennomført ett amk-oppdrag.

Vi har spurt noen av de frivillige er på fjellet på vakt i påska.

1. Hvor lenge har du vært med i hjelpekorpset?
2. Hvordan er det å bruke påska si på vakt for Røde Kors?
3. Hva er ditt beste minne fra påskevakt?
4. Fortell om en aksjon/hjelpeoppdrag som har gjort spesielt inntrykk?

Julie Almenning, Skien Røde Kors hjelpekorps – på hytta i Svanstul fra 8.-11. april

1. Startet i hjelpekorpset i 2018. Jeg ble godkjent hjelpekorpser i 2019, men startet i Røff, Røde Kors sin friluft og førstehjelpsgruppe for ungdom, i 2013.
2. Det å bruke påska på Røde Kors-hytta på Svanstul er helt supert. Jeg ville ikke vært noen andre steder. Blir ikke helt påske i byen for meg.
3.  Mitt beste minne er ikke en spesiell hendelse, men det er alle menneskene vi møter og alle samtalene vi har med pårørende og savnede.
4. En aksjon som har gjort spesielt inntrykk på meg, var en gang når vi var ute og lette etter en jente og en bestemor. Jeg var ikke med på funnet, men jeg sto med foreldrene når de var på vei tilbake. Samtalen jeg hadde med foreldrene da satt inntrykk på meg.

Arne Dag Lassemo, Fyresdal – på hytta i Birtedalen frå 5.-9. april

1. Vore med i ca 25 år.
2. Oftest greit å vere med og det er mange hyggelege folk å treffe.
3. Mange gode minner, men å få eit varmt smil frå ein pasient er ein god lønn.
4. Det er ofte pårørande som gjev størst inntrykk. Den gleda dei viser når dei får gode nyheiter overgår det meste? Me assistera luftambulansen ein gong. Dei hadde ikkje fått med kartreferanse av pasient. Eg fortalte dei på telefon at dei kunne fly 5 km i luftlinje rett syd for Kvipt gjestegård. Då ville dei sjå personane. Det stemte akkurat! Me ankom samtidig og fekk dei ned i snøføyka.

Olav Hovelsrud, Vinje og Haukeli – hjemmevakter hele påskeuka

1. Eg meldte meg inn då eg var 17 år, så i år har eg vel vore aktiv i 14 år.
2. Syns det er veldig triveleg å bruke påskedagar på vakt. Eg arbeider som veterinær til vanleg og det er ei flott avkopling å ha vakt for tobeinte. Det brukar å vera varmt og godt vêr i påska og det er fine dagar enten ein sit utanfor korpshus eller hyttevegg i påvente av oppdrag eller er ute på snoskuteren.
3. Eg har vore med så lenge at eg klarar ikkje hugse konkrete påskehendingar? hugsar aksjonar og dei me hentar, men om det er i påska eller før eller etter klarar eg ikkje hugse lenger. Har henta personar med knekte lårbein, skulder og kneskål ut av ledd og nokon som «berre» har gått over evne, er slitne, tomme for krefter og treng hjelp for å koma til bilen. Det er uansett skade og årsak ein veldig god følelse å overlate dei til pårørande som har vore bekymra og helsepersonell som kan følge opp vidare.
4. Kan vel sei at samhald i korpset vårt, lagarbeid og positive tilbakemeldingar frå sakna/skadde og pårørande er det som gjer størst inntrykk. Enten det er e-postar, telefonar i etterkant eller skadde som fortel kor takknemlege dei er når me overleverer dei til ambulanse. Enten dei berre har forstua noko eller det er knekte bein og kraftige smerter så brukar dei krefter på å takke for hjelpa og kor glade dei er for at me stiller opp. Det gir motivasjon!
   Det er kanskje ei drukningsulykke som har gjort størst inntrykk. Men «hyggeleg» påskelesning er det ikkje. Var på ei drukningsulykke med kano på Rauland for fleire år sida. Det var ein vaksen person som dessverre omkom og det var ungar blant dei pårørande. Saman med ambulansepersonell blei det gjort gjenopplivingsforsøk og det er noko som gjer ekstra inntrykk når det er barn som er tilstades. Sjølv om dei blei forsøkt skjerma etter beste evne av dei som var på staden, så er det alltid noko spesielt når barn er involvera på ein eller ana måte. Me hadde god debrief i etterkant, men det er hendingar som ein hugsar.

Jonas Holskar, Nissedal – på hytta på Kyrkjebygdheia frå 7.-9. april

1. Eg blei med som aktiv i Nissedal Røde Kors sommaren 2018.
2. Det er meiningsfylt å bruke nokon av påskedagane på vakt. Det er godt å kunne gje ei hjelpande hand dersom nokon skulle vere uheldige. I tillegg er det fint å tilbringe dagar med gode vener i solveggen på hytta med kakao og vaflar.
3. Eg synes det er fint når folk vi har hjelpt kjem tilbake for å takke. Det viser at det vi gjer betyr mykje for mange. Det er minne som gjer inntrykk.
4. Eg har vore med å finne sakna personar, og den følelsen kan nesten ikkje beskrivast med ord. Det er derfor eg er med på dette. For å hjelpe folk som treng det.

Hilde Høyensahl, Porsgrunn – på hytta på Haukelifjell

1. Har vært med siden 2012

2. Jeg liker godt å bruke påsken på Røde kors, selv om det er utfordrende å få fri fra turnusjobb for å reise opp på fjellet. Påsken er vår høytid i hjelpekorpset. Arbeidsgiver har forståelse for det, men å jobbe i turnus innebærer at man også må være kollegial og rettferdig.

3. Påsken er som regel fin hele veien når man tilbringer den med likesinnede. Vi hadde en skade en påske hvor vi måtte hente en kvinne i en langrennsløype ganske langt fra vaktbua. Inntransport var ikke uproblematisk, men på grunn av stor pågang ble det til at vi måtte vente i flere timer på ambulanse. Skaden skjedde i 14-tiden. Det ble god tid til å prate med pasienten om både jobb og fritid. Pasienten hadde benbrudd og trengte smertelindring. Det var ikke før ambulansen ankom like før klokken 19 at hun endelig fikk lindring. En halvtime senere landet luftambulansen. Jeg tror det er den største lettelsen jeg har kjent på noen gang! Hun ble lindret, lagt på vakuum og forflyttet til helikopteret i løpet av 15-20 minutter. Grunnen til at helikopteret ikke kom tidligere var dårlige flyforhold i vårt område rundt skadetidspunktet, men det ble betydelig bedre utover ettermiddagen.

4. Når det kommer til oppdrag som har gjort mest inntrykk på meg, har jeg spesielt to oppdrag i tankene. Den første var en gutt som hadde endt opp i en ganske stor snøgrop. Han fortalte at han var ferdig med å stå på ski for dagen og at mor hadde ringt for å si det var middag. Dermed skulle han ta en «snarvei» og prøvde å krysse over fra en nedfart til en annen. Jeg hoppet av scooteren og aket meg ned til pasienten, men når jeg skulle gi beskjed til skuter-fører hva han måtte ta med fra skuteren av utstyr oppdaget jeg at det ikke var dekning på nødnettet der nede i gropen. Dermed begynte treningsøkten! Jeg krabbet opp og ned i denne gropen sikkert 15 ganger i løpet av pasient-arbeidet på grunn av kommunikasjon med vaktbua. Vi var 3-4 hjelpekorpsere hos pasienten til slutt. Uansett – det var ikke det som gjorde mest inntrykk. Alt kan øves på, men ikke før man tar i et brudd får man begrep om hvordan det føles. Når vi skulle spjelke benet måtte det selvsagt løftes forsiktig opp slik at vi kunne legge det på spjelken. Dette var det første brukne benet jeg tok i – følelsen kan rett og slett ikke beskrives. Det nærmeste jeg kommer å beskrive denne hvordan det kjentes, er rett og slett at det var som å ta i en sakkosekk. Å være hjelpekorpser er såvisst ikke bare å steke vafler, sitte i solveggen eller å koke kaffe. Vi er der når et liv forandres. Vi er en del av den dagen da alt forandrer seg for noen. Det er tross alt ganske store hendelser i noens liv, en historie som fortelles i en vennegjeng og ved middagsbord og andre plasser.

Det andre oppdraget som gjorde ufattelig stort inntrykk på meg var en leteaksjon som etter flere timer gikk over til redningsoppdrag med hjerte- og lungeredning med positivt utfall. Å få ta del av noe sånt – det er en god følelse.

Jonas Stourup, Bø og Sauherad – på hytta på Lifjell fra 5.-10. april

1. Jeg har vært med i 11 år.
2. Å være på påskevakt på fjellet gir mulighet til å gå fine turer på ski, hjelpe og veilede andre i fjellet og stille opp når det er behov for evakuering av skadede. Også er det fine kvelder med koselige Røde Kors’ere på hytta.
3. Mitt beste minne er av å møte folk i skisporet. Det er en glede å se gleden folk har over å være ute og den store tilliten de viser oss når de trenger hjelp med alt til hvilken løype de skal gå til beinbrudd.
4. Første leteaksjonen er spesiell for mange, tror jeg. For meg var det høsten 2012. Da var en person forsvunnet fra en hytte i fjellet, vi ble kalt ut seint på ettermiddagen. På grunn av snø i fjellet var det krav om vinterdekk og det var ikke mange som hadde lagt om, så da vi kom frem var det fem stykker fra Gvarv og vi fikk med noen uorganiserte frivillige. Vi gikk finsøk i fjellbjørk og lyng med 10 cm våt nysnø i 8 timer midt på natten. Etter hvert var det bare vi fem fra Gvarv igjen i søkelaget. De andre ga seg på grunn av været og forholdene. Det var deilig å kunne si med stor sikkerhet at i den delen vi hadde søkt, var det ikke spor etter han. Og så er det spesielt å gå i natten å vite at man er en del av det store dugnadsarbeid alle aksjoner er – se dykkere holde på i vannet, redningshunder og politiet man møter på i søk… Det var da jeg begynte å lære at for å holde på med dette over tid, må jeg etter hver aksjon eller oppdrag kunne si at det jeg har gjort er gjort bra og i tråd med målet for oppdraget. Utfallet av aksjonen kan man ikke alltid gjøre noe med.